En av problemstillingene man før eller siden dumper bort i som fotograf er vedrørende hvilke regler som gjelder for hva man har lov til å fotografere, og hvor har man lov til å publisere det. Og hva hvis noen har brukt bildene man har tatt til helt andre ting enn man selv hadde tenkt seg? Spørsmålene er mange, og svarene minst like mange, men heldigvis finnes det et lovverk som regulerer dette på en rimelig god måte.

Satt helt på spissen så er det i Norge i dag lov å fotografere stort sett det meste, både mennesker og gjenstander, det er hvor og hvordan bildene eventuelt publiseres i etterkant som strengt reguleres.
For eksempel kan du ta et bilde av noen eller noe, men du kan ikke publisere det uten samtykke fra enten den som er avbildet, eller eieren av det som er avbildet, med mindre de gjenstandene man har avbildet befinner seg på offentlig sted. Med publisering, menes da fremvises i enhver form hvor andre kan se dem, enten på oppslagstavler, i bokform eller annet trykt media, eller på internett. Og da regnes IKKE facebook eller andre sosiale medier eller nettsider som private rom, og du kan følgelig ikke publisere noe her, uten å ha innhentet alle nødvendige tillatelser.

Pressen har imidlertid et unntak fra dette, da de kan publisere bilder som er av nyhetsmessig interesse, og de har et klart redaktøransvar i forhold til både hva de publiserer og presentasjonen av det. Men som privatperson kan man altså ikke publisere noe som helst, hverken på egne hjemmesider, eller andre steder offentligheten vil kunne se det.

Du kan imidlertid trygt ta bilder du deretter skriver ut og henger opp på veggen hjemme, og du kan gi bort disse bildene til venner og bekjente så de kan henge dem på sine vegger. Og da er disse selv ansvarlige for, at ikke de fremvises i strid med lovverket, hvilket betyr at de selv må innhente tillatelse fra enten den som er avbildet, eller eieren av det som er avbildet, med mindre dette er avbildet på offentlig tilgjengelig sted.

På samme måte kan du faktisk med loven i hånd laste ned andres bilder fra internett til eget bruk, så lenge du ikke videreformidler dem, eller publiserer dem på annen måte. Da skal du innhente fotografens tillatelse, noe som ikke alltid er like enkelt, med mindre denne har satt navnet sitt på bildet.

Det er også en feiloppfatning at alle bilder på internett som ikke er spesielt merket med copyright er “fritt vilt”, men dette er ikke riktig. Ingen bilder, hverken på internett eller andre steder er “fritt vilt”, med mindre det er spesielt oppgitt. Enten i form av klartekst skrevet av fotografen, som tross alt er opphavsmannen, eller i form av at denne har frigitt bildene under en spesiell lisens som tillater dette. For ordens skyld er det tilrådelig å uansett kontakte fotografen først, da man ikke med sikkerhet kan vite om det er opphavspersonen som selv har frigitt bildene, men kanskje noen andre, enten i god tro eller av andre årsaker har gjort det.

Er fotografen død, gjelder en vernetid på 70 år etter tidspunktet for dette, hvor man enten ikke kan bruke bildene til vedkommende, eller man trenger å innhente tillatelse fra eventuell familie eller arvinger eller andre som fotografen kan ha overdratt bruksretten til. Selve opphavsretten er ukrenkelig, i den forstand at har en person trykket på utløserknappen på kameraet og tatt et bilde, kan dette selvfølgelig ikke endres i ettertid. Gjort er gjort, og på samme måte som hvis en snekker har bygget en konstruksjon, kan ikke eieren i ettertid komme og hevde det er den som har gjort det, selv om vedkommende har råderett over konstruksjonen i ettertid. Opphavsretten kan altså ikke overdras eller selges på noen måte. Men det kan derimot bruksretten.

Bruksretten til et bilde eller fotografisk verk betyr at man kan kjøpe en rett til å bruke et bilde, og eventuelt videreselge det, eller kanskje offentliggjøre og publisere det, i henhold til nærmere inngåtte avtaler. Mange fotografer benytter seg av svært detaljerte kontrakter hva dette angår, og disse regulerer ikke bare prisen på bildene, men også hvor og i hvilke sammenhenger et bilde er tillatt publisert. Antall ganger er også ofte nevnt. Eksempelvis kan en fotograf ta et bilde for et reklamebyrå, hvor reklamebyrået betaler for å få lov til å bruke bildet i en spesiell brosjyre, som skal trykkes i 100.000 eksemplarer.

Ønsker det samme reklamebyrået så senere å bruke det samme bildet til en annen kampanje, må de innhente ny tillatelse fra fotografen, og sannsynligvis betale for dette en gang til.
Er man derimot ansatt som fotograf i et firma gjelder litt andre regler hva bruksretten angår, og som oftest er ikke dette noe man normalt går rundt og tenker over. Dog er det fortsatt fotografen som har opphavsretten, og denne kan ingen ta fra vedkommende.

Mange fotografer som arbeider med modeller bruker også en spesiell type kontrakt som gir modellen tillatelse til å bruke bildene i egen portefølje, men ingen rett til å videreformidle dem på andre måter. Gjensidig må da også fotografen forholde seg til modellens ønsker, og kan ikke selge eller publisere disse bildene uten at modellen har gitt klarsignal til dette. Retten til eget bilde er like sterk som vernet av opphavsretten, og en fotograf kan ikke bruke bilder av andre mennesker som vedkommende vil heller, uten en eksplisitt tillatelse.

Ved fotografering av barn og unge umyndige personer skal det innhentes tillatelse fra foresatte, og det er selvfølgelig heller ikke lov å fotografere andre i kompromitterende situasjoner. Dessuten har en del kjøpesenter og andre offentlige steder fotoforbud, og da som oftest av sikkerhetsmessige årsaker, eller fordi eierne ønsker dette. Hvilket de faktisk kan ilegge, så lenge det er snakk om privat eiendom eller et sted mange mennesker ferdes uten at man har kontroll på det. Søker man litt rundt på internett finner man mange eksempler hvor lovligheten av dette diskuteres, men erfaringsmessig kommer man rimelig langt med en god porsjon sunn fornuft, og ikke minst høflighet.