I en skog om høsten. (Foto Per Sibe)

Jeg liker høsten og jeg liker skogen. Den tette norske urskogen. Det er liksom noe trist over den. Trist på en fin måte liksom. Særlig om høsten. Ikke for at det er noe feil med fjellet og høstfargene der. For dem er jeg veldig glad i.

Noe som mange bilder på denne bloggen vil bevitne fremover. Men fra der jeg bor er det litt avstand til den fjellheimen.

Og da er det så mye greiere å ta fotoapparatet rundt halsen og rusle inn i de østlandske skoger som befinner seg bare steinkast fra utgangsdøra mi. Så det prøver jeg å gjøre det så ofte jeg har muligheten.

Det var legen min som foreslo det. Og det var nok ikke nødvendigvis for han er så opptatt av fotografering. Og det er rart med det, når man først begynner å rusle i naturen igjen, etter mange år stillesitting så kjenner man at man faktisk har savnet det.

Men det er liksom noe med den norske tette urskogen. Spesielt etter at det har regnet og litt lys slipper til mellom tretoppene. Det myke lyset som tegner kunst på skogbunnen. De mørke skyggene som gjemmer troll og tusser. Eller i hvert fall en elg eller to. Eller noe annet.

I tankene er det vel strengt tatt lov å la hva som helst gjemme seg i en slik skog. Og med et kamera så kan man jo prøve å ta bilde av det også. Ta bilde av en stemning. Fint det synes jeg.

Så hvorfor ikke ta med deg fotoapparatet ut i skogen og fange noen stemninger. Sunt er det visst også.

PerS